Søk i denne bloggen

fredag 28. mars 2014

Lukta av seriestart

Og vips så var vi der igjen. Knappe fem måneder har gått siden forrige offisielle spark på ballen. Vi gikk mot mørkere tider og da mannen i sort blåste i fløyta etter 93 spilte minutter og en imponerende seier på Røkkeløkka, var nok de aller fleste enig om at det skulle bli godt med en pause etter en nervepirrende sesong.

Men like sikkert som at sesongen føles akkurat litt for lang når vi hilser på november måned, så kommer sitringa og lengselen mot seriestart krypende så snart juletorsken er fortært og et nytt år er i gang. Og nå er vi endelig der. Seriestart! Det sikreste, deiligste og tryggeste vårtegnet som har fulgt oss siden vi var en alen lange. Man kjenner luktene som minner om gåturen til stadion, man begynner å titte i terminlista for å planlegge en godbit av en bortetur på et sted og en stadion du ikke har fått krysset av i lista, du leser utallige analyser og tabelltips og rister på hodet over «ekspertenes» håpløse prognoser, den barnslige naiviteten din begynner som vanlig å friste deg med tanken om at I ÅR vil vi overraske alle. I ÅR er vi tilbake i toppen. I ÅR blir det cupfinale. I ÅR knuser vi både Viking og Rosenborg på 1991-måten.
Det perfekt planlagte svalestupet blir som regel til et mageplask. Men en dag sitter det perfekt. Det er DETTE som driver oss. Dette «hviset». Og gleden ved å dele det med lokalsamfunnet. Faren din. Kameratene dine. Naboen. Postmannen. Den gamle læreren. Kollegaen. Byen din.

Byens lim
«Er det virkelig noen som gidder å følge med på norsk fotball?» kunne leses her om dagen i et kommentarfelt under en sak publisert i Dagbladets nettavis. Avsender var en ihugga tilhenger av et engelsk Premier League-lag. Pseudonymet og bildet han benyttet seg av tydet i alle fall på det. Dette spørsmålet får vi som er litt ekstra glade i vårt lokale lag ofte. Og svaret er jo selvsagt et forbanna klart og tydelig «ja». Men problemstillingen stikker dypt. Og problemstillingen er misforstått.
INGEN med vedet i behold kan vel tro at noen følger norsk fotball fordi vi mener den kan konkurrere med den engelske, spanske eller tyske ligaen. Selvsagt ikke. Vi følger norsk fotball og vårt lokale lag fordi fotball er mye mer enn resultater, titler og superstjerner. Våre norske lag binder lokalsamfunnet du og jeg lever i hver eneste dag sammen. De tilfører oss stolthet og en felles glede. En stolthet over å se en du vokste opp med springe rundt på gressmatta i den stolte drakta vi alle drømte om å få muligheten til å tre over hodet en gang. De sørger for at vi står sammen om noe, samme hvor mye vi krangler om naboens høye hekk som skjermer for sola i hagen og samme hvor mye lagergutta på Falconbridge irriterer seg over den overbetalte sjefen som tar ut seks uker ferie i året, på stadion står vi sammen om laget vårt.

Hellemyr vs. Costa Rica
Derfor er det grunn til bekymring når man leser uttalelsene til henholdsvis lederen i Tigerberget og Tigerberget Øst. «Det eneste som betyr noe er resultatene, og da spiller det fint liten rolle om spillerne er fra Hellemyr eller Costa Rica» er mantraet. Tankegangen er selvsagt lett å forstå, vi ønsker alle sportslig suksess, helst i går. Men denne logikken er alle bjørnetjenesters mor. Og bjørnetjenesten er todelt.

Gi en mann en fisk så har han mat for en dag, gi han en fiskestang og han har mat for resten av livet. - Ukjent


Myggen i sine glansdager
Hvem som har stått for sitatet over er uvisst, men det er sikkert en sørlending. Skal Start ha en mulighet til å drive økonomisk bærekraftig og samtidig konkurrere i landets øverste divisjon på sikt har vi ikke noe valg. Vi MÅ og SKAL med stolthet satse på lokale unggutter. Det er her mulighetene for å tjene penger ved videresalg ligger (jada, man kan treffe blink med signeringer av utenlandske spillere også, man kan også vinne i lotto, men det anbefales ikke å sitte hjemme i årevis og vente på telefonen fra Hamar). Det er her muligheten for fremtidig sportslig suksess ligger. Hadde vi tatt seriesølv i 2005 uten at de lokale guttene fikk muligheten til å vise at de var gode nok?

Det andre poenget er selvsagt entusiasmen det skaper blant mannen i gata. 
Hadde hele byen følt så mye stolthet om laget utelukkende bestod av spillere fra andre land? Vi mener svaret gir seg selv. Erik Mykland, Totto Dahlum, Fredrik Strømstad – alle er navn som trakk folk stadion. Og de er ambassadører for klubben resten av livet som levende legender. En verdi man ikke kan prissette. 
«Produktet»
For hvilke konkurransefortrinn har egentlig norsk fotball? Jo, det er selvsagt poengene vi nevner over. Det nære. Det lokale særpreget. Det ekte. Tradisjonen.
Det er synd at lederne i norske klubber og NFF ikke tar innover seg virkeligheten og forsøker å fylle det de ynder å kalle «PRODUKTET» med dette innholdet. I stedet går man i en helt annen retning. I siste utgave av fotballmagasinet Josimar skriver Brann-supporteren Erlend Vågane godt om nettopp denne problemstillingen. Noen utdrag fra teksten:
Tippeligaen har opplevd enorm publikumnedgang de siste årene, en nedgang som hadde vært langt mer drastisk om de reelle tilskuertallene, og ikke antall solgte billetter, hadde blitt offentliggjort. Det er tungt å snu en slik trend som også nesten hele Europa opplever. En skulle tro norsk fotball ville søke inspirasjon i de to landene som faktisk opplever vekst, nemlig Tyskland og Sverige. Bundesliga er i sin helhet bygget rundt supporterne og den engasjere tribunekulturen, og Allsvenskan blir markedsført som stedet du kan oppleve noe av den beste stemningen i Europa. Men i Norge vil lederne heller se til USA når Tippeligaens potensiale skal forløses.

For mens publikum blant annet setter økt forutsigbarhet som sitt fremste ønske og stemningen på stadion som en svært viktig faktor i valget om å gå på kamp eller ikke, har Norsk Toppfotball valgt å bruke betydelige ressurser på å etablere gratis wifi på alle norske arenaer. Prosjektet proklamerer stolt at du snart kan gå på Lerkendal eller Åråsen og samtidig følge ditt engelske favorittlag på mobilen eller brettet.


Der Bundesliga og Allsvenskan dyrker stemningen og innlevelsen – det vi tribuneslitere elsker ved fotballen – dyrker NTF den distanserte og multimediale konsumenten som ideal. Hvorfor skal en slik konsument i det hele tatt vurdere å gå på stadion?
Vi håper og tror at Start vil gå i bresjen for å skape en Tippeliga hvor lokalsamfunnet og stemningen på stadion står i fokus, ikke amerikanske påfunn som «kiss cam» eller danseshow. INGEN kjøper billett på Sør Arena for å oppleve dette. Ei heller løser noen inn billett for å høre McMusic 16 i pausen. Men mange kjøper billett for å oppleve stemningen rundt kampen og det å se nabogutten sette ballen i nota fra 30 meter. Spill på tradisjon, spill på lokalt særpreg, bygg supportere for livet! 

Fugl Fønix
2014 er året vi håper supportermiljøet rundt Start vil reise seg. Alle grupperinger er nå enige om å virkelig gi det et forsøk – sammen. Vi håper mange som innerst inne kunne tenke seg å bidra på sangfeltet tar steget ut denne sesongen. Potensialet er der, men vi må hale det ut i flokk.

Søndag 30. mars kjører en buss og en minibuss stappfull av Start-supportere mot Drammen for årets første kamp i eliteserien. Det er et veldig godt tegn. Vi må mange år tilbake for å finne lignende kok rundt borteturene. Alt ligger til rette, nå er det opp til oss å gripe sjansen. Hansken er kastet:  la oss sammen bygge Fort Sør Arena i 2014!

Meg, deg, kollegaen, postmannen og nabogutten.


Det er veldig gøy med engelsk fotball og andre ligaer, men det er nå slik at vi er født i Norge og har tilhørighet her. Det ekte engasjementet får man ikke hvis man ikke er født i byen.
- Jesper Mathisen til Nettavisen

Vi ønsker alle med hjerte i Start en fantastisk sesong!


- Gyldenlöves, 28. mars, 2014

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar